FLUKTEN
'Har du enn seilet din skute på grund,
så var det dog deilig at fare'.
Henrik Ibsen
KALLET.
Vi sluttet i jobben, solgte huset, for å tjene gud som offiserer i Frelsesarmeen. Vi hadde ulikt grunnlag og forståelse, opplevelse og definisjon av det å bli offiser, men troen og motivasjonen var den samme - et gudgitt kall om å tjene gud. Det som skulle vært det beste og mest meningsfulle, tjene gud og følge ham, ble den vanskeligste og mest meningsløse perioden i mitt liv. Ingen som så meg - eller hørte meg - kunne forstå det, for på utsiden var alt korrekt, men på innsiden var det en kamp. Tolket som en åndelig kamp mot djevler og demoner, ondskapens åndehær, guds motstandere som ville stanse min gudddommelige tjeneste, men egentlig en kamp mot meg selv. Det skulle gå mange lange år med oppturer og nedturer, og meningsløse 'åndskamper', før jeg forstod sammen-hengen, hvorfor det var som det var og ble som det ble. I stedet for et kall var det en flukt fra meg selv og min virkelighet. For min kone var det annerledes fordi hun hadde ikke den psykiske problematikken og derfor opplevde offiserstjenesten positiv. Hun kunne derfor realisere seg selv, sine behov og evner.
1. FORSØK.
Etter ett år på Frelsesarmeens Krigsskole fikk vi vår første reiseordre som ledere for Frelsesarmeen i Sandnessjøen. Uten erfaring skulle vi være ansvarlig for det åndelige og praktiske arbeidet, også skaffe inntekter både til de daglige utgiftene og lønn til oss selv. Problemet var den åndelige formidlingen, å tale i de offentlige møtene. Ikke fordi jeg ikke kunne ordlegge meg, men konstruere taler uten at de ble et angrep mot min egen samvittighet, tilby andre det jeg selv mest av alle trengte og ønsket, men ikke hadde. Denne problematikken ble kjernen i den indre konflikten som fulgte meg i hele offisers-tjenesten. En blanding av å spille en rolle, hvor jeg forsøkte å være noe jeg ikke var, at jeg hadde noe jeg ikke hadde. Tidvis overmannet av virkeligheten og håpløsheten som en hykler, fordi jeg visste jeg ikke hadde det jeg trodde jeg hadde, men måtte tro jeg hadde. Troen ble redningen, det skrevne gudsordet, hvor Gud var forfatteren, et himmelsk diktat som overstyrte virkeligheten. Derfor var det avgjørende ikke hva jeg følte, men hva gudsordet sa, at jeg trodde på det, ikke mine egne tanker og følelser.
Løsningen var bibel og bønn, innvielse og overgivelse, lydighet og trofasthet, og når Jesus skulle ha sagt at selv bønn ikke var nok, men både faste og bønn, var dette en mulig løsning på problemet. I tillegg til daglig bibellesing og bønn, hadde jeg derfor uker med faste og bønn, hvor jeg reiste bort for å være alene i min søken etter den åndelige kraften, for at ikke noe skulle forstyrre eller hindre verken gudene eller meg. Jeg kom imidlertid tilbake like fattig og tom som da jeg reiste, men troen støttet seg til det skrevne gudsordet om at gud lønner i sin tid, når tiden er inne. Imidlertid var kreativiteten og energien et praktisk hjelpemiddel som kompenserte noe for den åndelige maktesløsheten. Arrangere og organisere, ombygge og oppusse, reiser og planer, men likevel ikke nok til å dekke over det egentlige - den åndelige gudstjenesten og opplevelsen. Derfor var jeg i andres øyne en vellykket Guds tjener. Ingen kunne se eller forstå den indre kampen og håpløsheten. Dessuten var de fleste andre herrens tjenere tilfreds slik de var, på tross av at de ikke var så ulik meg. Dette var vår første tjenestested og ifølge FA skulle denne tjenesten være den største lykke og mest meningsfulle, men for meg ble det motsatt.
Deretter ble vi sendt til Vadsø. Selv om det var vanlig å flytte etter to år var det også vårt ønske, kanskje mest fordi det kunne oppleves bedre et annet sted. Derfor ble det som en ny flukt. Dette året i Vadsø ble det vanskeligste av alle årene i offiserstjenesten. Det hadde ikke noe med Vadsø å gjøre, for det var mange gode medarbeidere og møtebesøkende, hvor det meste fungerte bra i det vi skulle gjøre, men nissen fulgte med på lasset. Han ble med til Vadsø. Jeg trodde et nytt sted og blanke ark skulle gjøre underverk, men ble det motsatte. Det resulterte i at vi besluttet å avslutte offiserstjenesten. Jeg sendte brev til Frelsesarmeen om at vi kom til å slutte etter året i Vadsø. Sendte søknader på aktuelt arbeid og planla avslutningen. Et håpløst prosjekt. Ikke bare fordi vi hadde forlatt alt, brent alle bruer for å tjene Gud og FA, men det praktiske, flytte helt fra Finnmark tilbake der vi ikke lenger hadde noe å komme til. Virkeligheten innhentet oss og besluttet derfor å fortsette, men ønsket å flytte etter dette ene året i Vadsø, i håp om at en ytre endring kunne bli til det bedre. Vadsø har i mange år vært et gjentatt tema i mine nattlige drømmer, helt frem til denne tid. I drømmene kommer jeg tilbake til Vadsø, til Frelsesarmeen, til offiserstjenesten, noe som gir en marerittaktig opplevelse og fortvilelse. Nå som jeg endelig var fri og hadde det godt, valgte jeg likevel å forlate friheten, hvor jeg opplever håpløsheten av å være fanget og innestengt. Da er det godt å våkne og forstå at det kun er en drøm, men forteller om den innestengte og fortrengte angst som var knyttet til offiserstjenesten.
Vi kom til Vik i Sogn og det er vel første gang en offiser skrev til Frelsesarmeens ledelse og advarte dem mot følgene og frasa meg ansvaret for det som kunne skje, at jeg ikke var god nok for oppgaven. Vi ble der i to år. Det ble ikke så dramatisk som forventet og var svært aktiv på flere fronter. Imidlertid var det her brystsmertene begynte, som senere viste seg å være utslag av en angstproblematikk. Jeg klarte gjennom et stort aktivitetsnivå å overstyre den indre uroen, inntil kroppens psykosomatiske reaksjoner ga signal om at noe var galt. Derfor ble det sykemelding og en pause, men har slitt med disse psykofysiske problemene helt frem til i dag.
Etter Vik kom vi til Bryne og ble der bare et år, for da ble jeg så psykisk nedslitt at kroppen streiket og måtte sykemeldes igjen. Årsaken var den indre konflikten som ble forsterket gjennom det som skjedde. Det kom en gruppe ungdommer fra FA som ett år skulle delta i møter på de ulike stedene og resulterte i at det såkalte felttoget måtte forlenges i noen uker. Årsaken var en spirituell utfordring hvor den ungdommelige iver la vekt på den emosjonelle forandringen som ville skje når vi slipper Jesus inn i våre liv. Det var nettopp dette jeg selv hadde stridt med i alle år, hvor det indre ikke samstemte med troen og forkynnelsen. Det var derfor ikke bare møtebesøkende og medlemmene som ble utfordret av det grenseløse tilbudet de kunne tilby på vegne av Jesus, men også jeg ble konfrontert med den indre uroen. Som leder for den stedlige virksomheten var jeg en garantist for det som ble forkynt og tilbudt, men egentlig var blant dem som selv trengte hjelp.
Imidlertid forsøkte jeg - som vanlig - etter beste evne å tro at jeg også var slik det ble tilbudt og forkynt. Gudsordets løfter var himmelske garantier for alle som trodde, også meg. Det å tvile på gudsordet var å tvile på Gud. Derfor trodde jeg, at jeg hadde det jeg egentlig ikke hadde. Jeg hadde ikke noe valg, for ikke bare troen, men hele mitt liv og eksistens var basert på denne troen. Det ene tok det andre, noen kalte møtene for vekkelse, selve drømmen for slike gudstjenere - bortsett fra meg. Etterat disse unge var reist og ble alene om å fortsette, gikk det som det måtte gå. Jeg forsøkte å kjempe mot følelser og fornuft, tro at jeg var noe annet enn det jeg opplevde, at også jeg var slik det var blitt forkynt og ønsket å være, ikke slik jeg opplevde det. Det verste var å veilede andre som søkte forvandling og et møte med Jesus, slik det ble tilbudt, det som jeg selv egentlig søkte. Til slutt måtte jeg sykemelde meg og deretter sende melding til FA om at jeg ikke klarte mer og derfor avslutte offiserstjenesten.
Jeg fikk arbeid som fengselsbetjent på Åna, både jobb og bolig, og etablere oss på nytt. Det merkelige er at på tross av jeg ikke klarte offiserstjenesten og ble sykemeldt av psykosomatiske årsaker, var jeg istand til å være fengselsbetjent, som ikke skulle være mindre belastende. Imidlertid var ikke det å være fengselsbetjent utfordrende på de religiøse problemene, være noe jeg ikke var, for her kunne jeg gjøre et vanlig arbeid. Den indre uroen ble utfordret og vekket av de ideelle bibelske og religiøse kravene, men som jeg nå ble fri fra, selv om jeg forble aktiv på et mer underordnet og mindre utfordrende plan.
2. FORSØK.
Jeg fikk forespørsel fra FA om å komme tilbake til offiserstjenesten, men svarte at først måtte jeg få orden på mitt åndelige liv. Imidlertid ble jeg aktiv i musikken, som førte til at jeg begynte å skrive musikk som kunne brukes i møtesammenheng. Samtidig ble jeg brukt som instruktør i noen korps og startet et sangkor på Bryne. Dette førte til at jeg fikk forespørsel om å komme til FA musikkavdeling i Oslo og gjenoppta offiserstjenesten. Fristelsen til å arbeide med musikken ble for stor og vi flyttet til Oslo. Etter to år med lav profil på det åndelige var også de indre bølgene begynt å falle til ro og var derfor mer optimistisk med tanke på at det skulle gå bedre denne gang.
Tiden på musikkavdelingen var en av de beste jeg hadde i offiserstjenesten, både fordi jeg fikk arbeide med musikk, men også sammen med andre offiserer i et godt fellesskap. Imidlertid kom jeg dessverre i kontakt med karismatikere som arbeidet for å styrke det åndelige livet i FA, at troen ikke bare var et dogmatisk ytre, men et dynamisk og spirituelt indre liv. Mine lengsler og behov ble vekket og deres fagre tilbud førte til at jeg ble lokket til disse. Da jeg den tiden ikke var direkte opptatt med den åndelige 'krigen' og derfor kunne delta på de revolusjonæres betingelser, førte det til en opptur som styrket troen på at det etterhvert hadde skjedd noe i mitt liv av spirituell karakter. Etter fire år ved musikk-avdelingen og aktiviteter blant karismatikerne, fant vi det derfor riktig å komme oss ut i frontlinjen, fordi åndens ild var tent.
Vi kom til Bodø, i troen på at det ikke bare var FA, men også Gud som hadde sendt oss som sine representanter - i en minibuss påskrevet med store bokstaver 'Jesus har svaret', sponset av karismatikerne, som var betingelsen for støtten. Vi ble der i to år og foruten de etablerte aktivitetene ble det startet dagkafe for rusmisbrukere, mannskor, felles nærradio for alle organisasjonene i Bodø og oppussing av lokalitetene. Etter ett år var imidlertid ilden sloknet og jeg gikk rundt i lokalet på kveldstid og gråt av fortvilelse, hva jeg nå igjen hadde rotet meg opp i, en håpløshet som det synes umulig å komme ut av. Vi hadde besøk av åndelige kjendiser som enten besøkte oss eller vi arrangerte for dem. Disse som hadde til oppgave å be for andre, ba også for meg, men de mente det var ikke noe galt. Jeg hadde det som skulle til og måtte kjempe videre. Jeg søkte i smug på sivile jobber, men sendte så brev til FA om at jeg igjen ikke klarte mer. Under påskudd av at vi ønsket å arbeide med rusmisbrukere, fordi dagkafeen hadde fått stor oppmerksomhet, ønsket vi derfor å bli overført til sosialtjenesten. FA lurte på hvorfor vi som hadde en slik stor tro og deltok i de karismatiske aktivitetene ikke klarte å holde ut. Verken de eller jeg forstod at min deltagelse ikke var å formidle det jeg hadde, men for å få det jeg ikke hadde.
Vi ble da sendt til Stavanger og Soltun vernehjem, en institusjon for bostedsløse rusmisbrukere, et lavterskeltilbud, hvor vi var i 6 år. En meget interessant tid hvor jeg fikk bruke min evner til å administrere, organisere og utvikle en offentlig institusjon tilknyttet fylkeskommunen. Men også konflikter mellom min idealisme og etablert institusjons-praksis som førte til endringer. Det viktigste var forholdet til beboerne, at vi klarte å skape en institusjon som hadde beboernes tillit, at vi var der for dem, ikke omvendt, slik mange klienter opplever det. Det ble som en stor familie, hvor personalet hadde både et profesjonelt og nært forhold til beboerne.
Jeg fikk så forespørsel om å flytte til Oslo og overta ledelsen for attføringsbedriften Elevator, som ble endel av Fretex. Vi slo oss ikke til ro i Oslo denne gangen, meldte ingen overflytning. De to eldste barna var igjen i Stavanger og de to yngste ønsket seg tilbake. Jeg vet egentlig ikke hva som var årsaken til at vi avsluttet offiserstjenesten for godt, men over det hele lå en religiøs sky av forventning og forpliktelse, både til meg selv og andre. Det var ikke spesielle indre eller ytre konflikter, bare en opplevelse av at noe var galt og avsluttet offiserstjenesten med nok en sykemelding. Vi hadde verken bolig, jobb eller penger, som skapte frykt og usikkerhet for fremtiden. Dessuten var det økonomisk krise i landet med lite arbeid og høye renter. Med familiene som kausjonister fikk vi lån til å kjøpe leilighet og innbo kjøpte vi på Fretex på kreditt. Vi ønsket å arbeide for FA institusjonene i Stavanger, men FA hadde en holdning til at offiserer som sluttet og sviktet kallet, ikke skulle ha økonomiske fordeler ved å bli tilsatt i en sivil jobb. De jeg tidligere hadde samarbeidet med og hjulpet, vegret seg derfor å ansette oss, men de vi hadde arbeidet med i kommune og fylkeskommune stod med åpne armer og ansatte oss. Vi var gode nok for det offentlige, men ikke FA.
Så ble det barnevernet og avslutningen på min turbulente yrkeskarriere. Dessuten ble det en tid som skulle revolusjonere mitt liv og min tro. Jeg hadde tidligere arbeidet i fengsels-vesenet, rusomsorgen og attføringsbedrift, men det var først nå jeg forstod hvor årsaken til de fleste psykososiale problemer oppstår - i barndommen. Jeg kom til å møte meg selv i døren, fordi årsaken til den konflikt som lå til grunn for den uro som ble fremprovosert i offiserstjenesten hadde grunnlag i min barndom.
MERKNADER.
Når jeg ser tilbake kommer spørsmålet om det virkelig var så galt, men faktum er at det var mye verre. Ubeskrivelig. Kan ikke forstå at jeg holdt ut så lenge. Selv idag kan jeg oppleve at det setter seg i kroppen når jeg tenker tilbake på denne tiden eller leser det jeg har skrevet, i tillegg til de nevnte drømmene som forfølger meg. Det var som å være innesperret i et usynlig fengsel, hvor jeg kunne bevege meg fritt, men likevel innesperret. En situasjon jeg ikke kunne komme ut av fordi det var et kall for livet, hvor det var gud som hadde kalt meg til dette og derfor visste best.
Samtidig var det en form for skuespill og hykleri, fordi jeg visste hva jeg var og ikke var, men samtidig gav meg ut for å være en som var noe annet enn det jeg var og hadde det jeg ikke hadde. Likevel var det for meg en form for sannhet, ikke verken hykleri eller skuespill, for når det skrevne gudsordet tilla meg slike verdier, sannhetens ord, stod det over virkeligheten, fordi det var både sannhet og virkelighet - trodde jeg. Troen, som skulle være veiviser til det gode livet, ble derfor det motsatte, hvor jeg ble en troens trell som overstyrte all fornuft. Jeg måtte leve med trusselen om å bli avslørt, men samtidig undertrykke virkeligheten og tro på løgnen, ved hjelp bibelens ord og aktivitetene miljøet gav meg. Jeg har i etterkant tidvis betraktet meg som psykisk svak og sårbar, at det hele var et resultat av at jeg ikke hadde den rette mentale styrken. Idag ser jeg at var det ikke nettopp fordi jeg hadde en relativt sterk psykisk utrustning ville jeg ikke klart det. Imidlertid var kreativiteten, energien og sosiale egenskaper til stor hjelp, som kompenserte for den psykiske sårbarheten og åndelige problematikken.
Det fatale var at skriften sier 'alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud', skal vi ta 'til fange under lydigheten mot Kristus'(171). Det høres så uskyldig og riktig ut, men for meg ble det til at den indre lille stemmen, den lille Audun, som kom fra meg selv, mitt indre ubevisste og ukjente, ble betraktet som Satans stemme og måtte derfor knebles av troen. Hadde jeg vært istand til å lytte til den indre stemmen, til meg selv, ville jeg naturligvis ikke valgt verken troen eller offiserstjenesten. Fordi både tanker og følelser var indoktrinert av de religiøse teoriene, samtidig som min selvbevissthet og identitet var begrenset, ble troen på gudsordet avgjørende for mine livsvalg, for de representerte de grunnleggende og styrende livsverdiene i mitt liv.
Det er mange som flykter fra virkeligheten fordi livet blir vanskelig eller uuholdelig, både i utdannelse, arbeid, ekteskap o.a. En flykter egentlig fra seg selv og et indre oppgjør, fra det verre til noe en tror blir bedre. Flukten var noe jeg trodde skulle bli til det bedre, men ble verre. Det egentlige oppgjøret med min indre problematiske verden kom sent, men jeg kan ikke si det kom for sent, da det paradoksale er at idag er det å bearbeide og bruke nettopp disse negative erfaringene, det som gjør mitt liv interessant. Offiserstiden opplevdes som en traumatisk opplevelse og ser ikke bort fra at virkelige traumer fra denne tiden forsterket den negative livsopplevelsen og psykiske sårbarheten.