Jul

Innledning.
Vi hører fra kristne i forbindelse med den såkalte sekularisering av julen at tiden er inne for å ta den tilbake, dvs at den igjen må preges av det egentlige innhold som er feiringen av Jesu komme til vår jord. De fleste regner idag med at julefeiringen har sin bakgrunn i denne hendelse, selv om det ikke er slik. Julefeiringen er egentlig en førkristen tradisjon og knyttet til diverse fester og ritualer som var naturlige ut fra årstiden. For å bli mer bevisst og klar over hva som egentlig ligger til grunn for vår julefeiring skrev jeg en større artikkel om dette for noen år siden. Jeg har tidligere skrevet en artikkel om de såkalte Barndomsevangeliene og vil her ta med tema Norrøn mytologi, Kristningen av Norge og Inkarnasjon. Det siste et fenomen både innen mytologi og kristen tro.

Norrøn mytologi.
Den norrøne perioden strekker seg fra ca år 700 til år 1350, men den norrøne religionen varte bare fram til år 1030, dvs fram til kristningen av Norge. Tidsrommet kalles også for vikingtiden som var preget av plyndringer og reiser til andre land. De hadde forskjellige guder som hadde ulike egenskaper som ble tilbedt etter deres funksjon. Odin ble sett på som den største av de norrøne gudene og var derfor krigeren og helten. Han var gift med Frigg og hadde åtte sønner, bl.a Tor med hammeren som var herre over været, kontroll over vikingenes jordbruk og menneskenes beskytter mot de onde kreftene som var representert ved jotnene og bodde i Jotunheimen. Men det var også andre onde krefter som Midgardsormen og Fenrisulven, to kraftfulle kaosmonstre som ved Ragnarok – verdens undergang – skulle angripe gudene. Her finner vi også kampen mellom de gode og de onde kreftene i tilværelsen, men hvor gudene var de sterkeste. Det kosmologiske verdensbilde var tredelt og bestod av sentrum som het Åsgård og var gudenes hjemsted. Utenfor var Midgård som var menneskenes verden og ytterst var Utgård som var sted for de onde kaosmaktene. Menneskene levde altså mellom mellom de gode og de onde kreftene i tilværelsen. Det hele ble bundet sammen av verdenstreet Yggdrasil og diverse andre skapninger og symboler. Slike trær er jo også kjent fra andre mytologiske symboler, bl.a Livets tre i bibelens skapelsesfortelling.

Dette mytologiske landskapet hadde naturligvis også sine kulter og ritualer, noe som er selve betingelsen for at myter og religioner skal kunne opprettholdes. Sentralt var det såkalte blotet som var offentlige kulthandlinger som ble avholdt tre ganger om året, nemlig vårblot, høstblot og midtvinterblot hvor det ble feiret jul som en årlig fruktbarhetsfest. Det ble også på disse blotene foretatt ofring, enten av dyr som ble ofret og spist eller andre former for ofring, hvor det også i krisetider ble foretatt menneskeofring.

Et av disse blotene ble altså feiret midtvinters hvor det ble feiret jul. Det merkelige er at ingen kan finne hvor ordet jul kommer fra. Det er mange forslag, men ingen kan si noe med sikkerhet. Ordet har et førkristent opphav da det ble brukt i den norrøne julefeiringen og er blitt knyttet til månedsnavnet ylir hvor julefesten ble feiret, Jolnir som er et av Odins mange navn, hjulet som livshjul og årlig vender tilbake eller ordet geol for gul og forbindes med ild og lys i mørke tider. I de engelsktalende land er det enklere ved at julen her heter Christmas og som kommer fra ordet Kristmesse, selv om en førkristen variant i England som kalles for Yule eller Yuletide. Selv om kirken gjorde forsøk på å endre navnet Jul til Kristmesse, var tradisjonen for sterk til at det lyktes. Vikingenes vinterblot var altså en julefest eller midtvintersfest som kunne lyse opp i vintermørket og lignende tradisjoner skal visstnok ha lange tradisjoner i ulike kultursamfunn årtusener tilbake i tid.

Det var ikke før omkring år 300 at antikkens midtvintersfeiring ble gjort til kristen julefest for å feire Kristi fødselsdag og 6. januar ble først bestemt for å markere Kristi epifana, men da dette var Solvervsdagen i henhold til østromersk tradisjon ble den flyttet til 25. desember og gjort til en kristen festdag i Roma for å feire Kristi fødselsdag. Dette til tross for – eller på grunn av - at den 25. desember var en innarbeidet hedensk fest til minne om solguden Sol Invictus. Fordelen var at de kom til dekket bort ved å overta allerede innarbeidede festdager, noe som senere også ble gjort i forbindelse med kristningen av Norge. Den gamle Mithra-kulten representerte en gammel indoiransk guddom som er mest kjent fra år 100 evt og sies å ha vært en sterk konkurrent til kristendommen feiret også den 25. desember som fødselsdag for Mitra.

Julegaver er heller ikke noe nytt, men var praktisert også av Vikingene, selv om det mest var konger og stormenn som ga julegaver til sine undersåtter. Sentralt i selve julefeiringer var den rituelle øldrikkingen som ikke bare ble overført til kristentid, men også påbud i Gulatingsloven hvor det stod at 'Enda en ølbrygging har vi lovet å gjøre, husbonde og husfrue like mye hver, og signe det julenatten til Kristus og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Men om så ikke er gjort, da skal det bøtes med 3 merker for det til biskopen'. Den hedenske julefeiringen i norrøn tid var i sin tid også en familiefest, slik som det er idag. Juletreet er imidlertid av ny dato og ble først vanlig i Norge på 1900-tallet, en tradisjon som er kjent fra Tyskland på slutten av 1500-tallet.

Kristningen av Norge.
Det var i hovedsak tre konger som stod for kristningen av Norge og felles for dem var at de hadde lange opphold i utlandet og ble døpt der. Den første var Håkon den gode som vokste opp ved det engelske hoffet, men som mislyktes med sin kristningsprosjekt. De neste var Olav Tryggvason og Olav (Haraldsson) den hellige som begge kom tilbake til Norge både for å kreve kongsretten og for å kristne nordmennene. Begge brukte makt for å innføre kristendommen og det var nokså voldelige midler som ble brukt. Olav Tryggvason grunnla en kirke på Moster i 994 og regnes som den offisielle innføringen av kristendommen. Men først under Olav den hellige ble det varige ordninger og resultater for kristendommen i Norge. Ved et tingmøte på Moster fikk han vedtatt kristendommen som landets eneste religion.

Selv om han ikke lyktes som konge og ble drept på Stiklestad i 1030, var det nettopp hans død som ga kristendommen det som skulle til for det endelige gjennombruddet. For året etter sin død ble han erklært for helgen og martyr, på den tid Europas eneste helgenkonge som det ble flere av etterhvert, noe som gjorde ham til helgenkonge hvor også pilegrimene søkte bot og helbredelse. Denne kombinasjonen av kongemakt og kirkemakt, slik det også skjedde i Romerriket på 300-tallet, var det som skulle til for å gi kristendommen fullmakter til ikke bare å innføre en ny religion, men også til å forby andre religioner med loven i hånd – uansett virkemidler.

Det ble innført strenge straffer for hedensk praksis, noe som ble gjort for å utrydde fortidens kulter, ritualer og tankegang. Likevel tok det lang tid før de siste rester av hedendom var utryddet og en regner med at en må helt frem til 1200-tallet før arbeidet var gjort. Slik det var i Romerriket var det også i Norge, det måtte statlige lover til, ikke bare for å innføre den nye, men også til å forby andre religoner. Til det ble hele det statlige maktapparat benyttet, både lover, straffer og forfølgelser. Her skulle alle tro, uansett hva de måtte mene om det. Det var ikke akkurat det vi forbinder med kristent sinnelag som preget kristendommens forkjempere, men så var jo heller ikke det målet med kristendommen. Selv om det var skille mellom kongemakt og kirkemakt var den egentlige kirkelederen kongen som da også kunne bruke sin innflytelse på kirken til å styrke sin kongemakt.

I katolsk kirketradisjon skilles det mellom den verdslige og kirkelige makt, men likevel er det den som ble den første 'statskirken' når den romerske keiser Konstantin i år 313 bestemte full religionsfrihet. Selv om keiser Julian senere prøvde å gjeninnføre den gamle religionen, var det ikke mulig. Kristendommen var blitt for stor, noe som også resulterte i at den ikke tolererte andre religioner som de betraktet som hedenske. Når så keiser Theodosius i år 391 forbyr andre religiøse ordninger, var det kirken som med statsmaktens hjelp kunne utrydde all hedenskap, dvs alle annerledes troende. Slik også ved kristningen av Norge. Andre religiøse ordninger ble forbudt ved lov og derfor straffet. En av grunnene til at overgangen fra katolsk til protestantisk kristendom i Norge gikk så lett, var at kongen da også fikk den juridiske makt over kirken som statskirke – ikke lenger sidestilt med kirken.

Mangt og meget kunne bli sagt om religionsskiftet i Norge, men jeg begrenser det til dette, som et supplement til en liten forståelse av likheter og ulikheter i det gamle og nye. Julen var altså ingen kristen oppfinnelse, men en hedensk praksis som ble overtatt og videreført av kristendommen, hvor høytiden ble erstattet med et annet innhold. Derfor er det ikke riktig av kristne å si at de ønsker å ta julefeiringen tilbake, for det ville være å føre den tilbake til hedensk tid og innhold – noe som de ikke ville ha noen interesse av. En annen sak er at den angivelige grunnen til at Jehovas Vitner ikke feirer jul, er nettopp julens hedenske bakgrunn, slik som vi bl.a kjenner til fra den norrøne juletradisjon. Dette kjenner altså de fleste kristne ikke noe til – bortsett fra Jehovas Vitner som også tar konsekvensene av det.

Inkarnasjon.
Inkarnasjon er ikke et spesielt kristent fenomen, slik vi kjenner til det i forbindelse med den såkalte jomfrufødselen når Maria føder gudesønnen Jesus. Både Matteus og Lukas skriver at det var ikke Josef som var faren, men et resultat av at Den Hellige Ånd kom over henne og befruktet henne. Senere vil jeg komme tilbake til de bibelske fortellingene om dette, sammen med andre apokryfiske skrifter, men vil først se litt nærmere på fenomenet inkarnasjon i et større religiøst perspektiv. Det viser seg nemlig at den kristne jomfrufødselen ikke er enestående, verken som unnfangelse eller som inkarnasjon.

Det at guder blander seg med menneskene er kjent allerede i bibelens første blader hvor det står at gudesønnene tok menneskedøtrene til koner og fikk barn med dem. Ofte er det jo også slik i andre mytologiske fortellinger at gudene kommer til jorden og inkarnerer seg enten i dyr eller mennesker, for på denne måte å kunne utføre sine guddommelige oppgaver. Som åndelige vesen har de sine begrensninger og må derfor materialisere seg for å kunne utføre det de skal, om de da ikke velger andre mer helhetlige løsninger ved å bruke det eksisterende ånd, sjel og legeme. I en viss forstand er det jo også slik med religiøse ekstatiske opplevelser, slik vi kjenner til det fra Moses, Paulus, Muhammed og andre, at guddommelige instanser bruker utvalgte mennesker som medium for å bringe videre til andre mennesker det de vil formidle til menneskene. Men i noen tilfeller skjer det altså ved at gudene selv kommer til jorden og inkarnerer seg for på denne måte selv å ordne opp i tingene. I min fabel 'Oppgjøret' bruker også jeg dette når Gud må reise til jorden for å lete etter sin fortapte sønn og bekjenne sine synder. Dessverre - for ham - ble det kroppen til en prostituert kvinne, noe som naturlig nok skapte store problemer.

Det fortelles at den indiske guden Vishnu manifesterte seg på jorden i ti personifiseringer for å ordne opp i og gjenopprette guddommelige ordninger som var kommet ut av balanse. Her er det også kampen mot demoner og andre som represesenterer ondskapen han må kjempe mot. De ti personifiseringer utgjør fisken Matsya, skilpadden Kurma, villsvinet Varaha, løvemannen Narasimha, dvergen Vamana, Rama med øksen Parashurama, helten i Ramayana Rama, gjeterguden Krishna, Vishnu som Buddha og den hvite hesten Kalki. For de fleste er dette myter, men for dem som er oppvokst med slike myter er det ikke fantasi (myte), men virkelighet. For andre en slags mytisk virkelighet med legendestatus hvor det er bilder på en usett eller ukjent virkelighet som har vært, som er eller som skal komme.

I en gammel italiensk myte fortelles det om de kongelige tvillingene Romulus og Remus, som grunnla byen Roma for ca tre tusen år siden. Kong Numitor ble styrtet av sin bror Amulius og overtok makten. Numitors datter Rhea Silvia ble sendt til et tempel for å bli Vesta-prestinne og måtte love aldri å gifte seg og få barn. En dag gikk hun til en hellig lund som tilhørte guden Mars for å hente vann. Det var så fredelig at hun sovnet og mens hun sov kom Mars til henne og da hun våknet var hun blitt gravid. Amulius ble sint og låste henne inne og befalte at barnet skulle druknes når det ble født. Hun fødte tvillinger og da tjenerne syntes synd på ungene la de dem heller i en kurv på elven Tiber og ble senere funnet av en ulv som tok hånd om dem. Guden Mars, som var barnas far, voktet imidlertid over dem og en kongelig tjener fant dem og tok hånd om dem. Senere fant den gamle kongen Numitor dem og da de gikk til krig mot Amulius ble han igjen konge. Tvillingene ble lei av å bo hos bestefaren og ville derfor bygge sin egen by ved elven Tiber, men de ble uenige og Romulus drepte Remus. Romulus bygget byen og kalte den Roma. Førti år senere forsvant Romulus i en tordensky og ble ikke sett siden.

Som vi ser er det mange likheter med forskjellige bibelske fortellinger, noe som er naturlig da de fleste mytene om guddommelige personer og hendelser, har mye av det samme fantasifulle og tradisjonelle preget. Rhea Silvia ble altså i følge myten unnfanget av guden Mars og derfor en jomfrufødsel på linje med den kristne fortellingen om jomfru Maria. Naturlig nok vil de fleste betrakte denne kun som en myte og ikke som virkelighet, i motsetning til den kristne fortellingen som er like utrolig og mytologisk, men som likevel blir betraktet som sann. Som vi skal se var heller ikke disse enkeltstående tilfeller.

Brita Pollan skriver i sin bok 'Jesusbarnet og andre hellige barn' om hvordan religioner gjennom tidene bruker lignende fortellinger til å formidle sitt budskap om hvordan de respektive guder kom til jorden. Det er ikke alltid det samme mønster, men en blanding av forskjellige hendelser enten det er gudene som forplanter seg og sender sitt avkom til jorden, guder som forplanter seg med menneskene, at gudene som står bak spesielle unnfangelser blant menneskene, noe som gjør at den avgjørende betingelsen ligger i det overnaturlige og guddommelige, som ellers ikke kunne ha skjedd. Jeg vil derfor hente noen eksempler fra hennes bok og fra Judith Vogt 'Den store illusjon'.

Pollan skriver om Buddhas fødsel 'at den ble varslet ved at moren, dronning Maya, drømte at en hvit elefant kom inn i siden hennes. Dette er også blitt oppfattet som historien om Buddhas underfulle unnfangelse uten manns hjelp. En drømmetyder fortalte at hendelsen betydde at hun var gravid og en dag skulle føde en sønn som ville bli en viktig person'(14). Han ble født når moren var på reise til sine foreldre, men før hun kom frem ble Buddha født i Lumbuni og dette stedet er idag naturlig nok knyttet til et tempel. Det sies også at han kunne gå umiddelbart etter at han ble født. Det er idag ikke tvil om at Siddhara Gautama som er Buddhas borgerlige navn virkelig har levd, men det er selvfølgelig også her et trosspørsmål hvem som er hans egentlige far som stod bak unnfagelsen. Slik er det jo også med Jesus.

Den indiske guden Vishnu har en Vishnuavatar, dvs menneskelige representanter for guddommelige eller overmenneskelige vesener, som heter Krishna. Det finnes flere fremstillinger om ham som barn og han skal være det mest populære gudebarnet i India. Pollan skriver: 'Fortellingen om Krishnabarnet handler om at han som Vishnuavatar lot seg føde av en enkel kvinne til et liv som menneske. Historien om hvordan det skjedde, fortelles i flere varianter. I en av dem fortelles det at Vishnu lot ett av sine sorte hår plassere i en kvinne, og så fødte hun Krishna'. Det sies også at når kongen som var bror til Krishnas mor fikk høre det, drepte han alle nevøene etter hvert som de ble født. Ikke helt ulikt fortellingen om Herodes som drepte guttebarna.

Ofte er det sammenheng med guder og konger, da også kongene hadde en form for gudestatus. Det fortelles i Egypt om hvordan Horusbarnet ble til. 'Osiris overtok tronen fra sin far. Han var gift med søsteren Isis. Broren Seth ønsket å drepe ham, og lurte ham til å legge seg i en kiste som han senere lukket igjen og kastet på Nilen. Isis letter etter sin døde ektemann og fant ham og unnfanget Horus. Unnfangelsen av Horusbarnet ble oppfattet som et videre liv for Osiris selv. Isis holdt Horus skjult og beskyttet han mot farens fiende, til han ble stor nok til å hevne faren og gjøre krav på tronen etter ham. Isis-kulten var meget populær i de første århundrene og hadde mange likheter med Maria og Jesusbarnet.

Samtidig med kristendommen var også Mithraskulten og lenge en av dens alvorligste konkurrenter. Den var som tidligere nevnt en indoiransk gud og det finnes også flere utgaver av hvordan han ble født ut av en klippe. Vogt skriver: 'Den kristne Messias vokste mer og mer inn i en rolle som var blitt Mithras til del før ham, en Himmelens og Lysets Gud, som først ble æret i det gamle Persia og som siden i det 1. århundre fvt også hadde vunnet flere tilhengere i vesten. Mithras ble født den 25. desember. (Derfor la da kristne julen til den 25. desember). Det var hyrder som var de første som tilba det nyfødte barnet. Etter at han hadde gjort sitt gode for sine tilhengere på jorden, feiret han et siste måltid med dem og fór atter til himmelen. I tidenes ende vil Mithras vende tilbake for å dømme menneskene og føre de utvalgte til det evige liv. Mithras ble den ubeseirede sol (sol invictus), en tittel som gikk over til Jesus. Mithras var en skytsgud for den romerske hær inntil Konstantin begynte å kjempe og seire i korsets tegn, og søndagen, som er 'Herrens dag', var og er stadig solgudens dag'(17). Også her er det mange likheter med kristendommen. Ikke så rart at de kristne i slutten på det 4. århundre plyndret og drepte Mithras-tilhengerne for å nedkjempe den hedenske overtroen.

I gresk mytologi fortelles det om Dionysosbarnet at 'Zeus i skikkelse av et menneske hadde en hemmelig kjærlighetsaffære med menneskekvinnen Semele. Etter å ha besvangret Semele, hilste Zeus henne slik: Velsignet være du som vil føde intens lykke for mennesker og guder, for du har unnfanget en sønn som vil få de dødelige til å glemme sine sorger'. Da han ble født reddet Zeus ham fra Hera og sydde det inn i sitt lår. Han ble født igjen tre måneder senere og derfor sies det at han er den som er født to ganger.

I en gresk myte fortelles det om Adonis som var unnfaget i blodskam ved at kongen på Kypern under rus hadde befruktet sin datter Myrrha, ville ta livet av Adonis når han fikk vite det. Afrodite, som var en av Olympens mektigste gudinner, forvandlet da Myrrha til et tre og når fødselen nærmet seg svulmet treet opp, revnet og fødte Adonis. Om Attis unnfangelse skriver Vogt: 'Han var sønn av Nana, datter av den frygiske flodguden Sangarius. Hun ble fruktsommelig ene og alene ved å fortære fruktene av et visst mandeltre, og det var, som De vel alt har gjettet, ikke noe helt alminnelig mandeltre. Det hadde med Agdistis å gjøre som kom til verden som hermafroditt da Jupiter i en drøm ble forenet med Cybele. Gudene berøvet ham imidlertid på skammeligste vis hans manndomstegn og ut av dette vokste der et mandeltre. Det var nettopp gjennom denne frukten av dette livsens tre at Attis oppstod'(24).

Som vi ser er det mange mytologiske inkarnasjoner som forteller om gudenes fødsel og komme til vår jord og hvor kristendommens overnaturlige og guddommelige unnfangelse av Jomfru Maria ikke på noen måte er et enkeltstående fenomen. Dessuten er de fleste mytene eldre enn den kristne og det er jo naturlig å tenke seg at den kristne utgaven ikke skulle stå tilbake for de andre, samt at de står som modeller og forbilder for den kristne utgaven. Det er jo slik også i de mange skapelsesmytene at de inneholder mange av de samme elementene og hvor jødene også hentet sitt stoff når de skulle skrive sin historie, slik vi kjenner den fra GT.

Når det gjelder bibelens julefortelling og jomfrufødsel må vi også huske på at den ble skrevet på slutten av det første århundre, altså lang tid etter Jesu død. Markus som var den første som skrev sitt evangelium kjenner ikke til fødselshistorien og Paulus som skrev de eldste skriftene kjenner heller ikke noe verken til Jesu barndom eller til den spesielle unnfangelsen som Matteus og Lukas skriver om langt senere. Det er jo slik som Georg Brandes sier 'at jo lenger man kommer bort fra den tid som Jesus levde, dess mer vet man om ham. Til sist, da skikkelsen helt er glemt, blir kunnskapen overstrømmende'(59). Det er jo slik myter og legender ofte utvikles, fra tidligere mindre skikkelser og historiske hendelser, til de mest fantastiske historier. Slik også med Jesu liv. Ingen kjenner egentlig til hans historiske virkelighet og på bakgrunn av den kult som etterhvert oppstod, ikke minst på bakgrunn av Paulus åpenbaringer, utviklet det seg etter hvert som tiden gikk de mest spektakulære og fantasifulle fortellinger som ga ham legendestatus.