T-MODELLEN

For å vise noen sentrale trekk i kristendommens utvikling har jeg laget en forenklet modell, T-modellen, hvor den loddrette aksen viser fem epoker i den kristne historien: 1. Jesus, 2. Peter, 3. Paulus, 4. Kirken. 5. Nykristne. Den vannrette viser tre religiøse og spirituelle holdninger i vår tid: 5. Nykristne, 6. Nyreligiøse, 7. Nyåndelige. På tross av at den kristne religion synes å være enhetlig, er det store forskjeller også når det gjelder kristendommens utvikling.

1. Jesus og jødene.
De fleste tror det var Jesus som grunnla kirken og den kristne religion, men det var ikke Jesu hensikt å starte noen ny religion og derfor gjorde han det heller ikke, fordi han hadde den jødiske troen på det messianske og jordiske gudsriket jødene ventet på. Dessuten trodde han at han var jødenes Messias som Gud hadde utvalgt. Derfor sier han at han ikke er sendt til andre enn de fortapte fårene i Israel og sendte disiplene kun til dem, ikke til hedningene. Dessuten brøt ikke disiplene og de jødekristne med moseloven, slik Paulus gjorde.

2. Peter og apostlene.
Etter avtale mellom Paulus og Peter skulle Paulus ta seg av hedningemisjonen og Peter jødene. Det er derfor ikke noe som tilsier at Jesus gav misjonsoppdrag til Peter og disiplene, at de skulle misjonere hedningene. Derfor ventet apostlene i Jerusalem på at deres messias - Jesus - skulle komme tilbake i skyene, slik han forlot dem, for å opprette det jødiske gudsriket. Da Paulus møtte apostlene i Jerusalem var det over tyve år siden Jesu død og hvis Jesus hadde gitt dem misjonsoppdraget, ville de istedet reist ut i verden og forkynt evangeliet, ikke ventet i Jerusalem. Peter, Jakob og Johannes ville ikke inngått en avtale med Paulus om at han skulle gå til hedningene og de kun til jødene, hvis Jesus hadde sagt at han ville bygge sin kirke på Peter og at de skulle reise ut i verden. Hvis Jesus hadde gitt dem misjonsbefalingen sviktet de ham, både ved å la være å gjøre det han hadde sagt de skulle gjøre og overlate det til Paulus. Den jødekristne menigheten praktiserte dessuten moseloven fordi den var sentral i det jødiske gudsriket Jesus skulle opprette, men som Paulus raste mot. Uansett hvilket messiasalternativ vi velger, forsvinner Peter og apostlene ut av det historiske bildet og ingen vet hvor de ble av.

3. Paulus og hedningene.
Mens apostlene ventet at Jesus skal komme tilbake, sier Paulus at Jesus gjennom hans syner har gitt ordre om at han skulle misjonere hedningene. Peter godtar dette, på tross av at Matteus sier det var Peter og disiplene som skulle misjonere og grunnlegge den kristne kirken blant hedningene. Dette tilsier at det ikke kan ha vært gitt misjonsbefaling av Jesus til apostlene og dessuten er det kun Matteus som skriver om dette, som er ukjent for de andre evangelieskriverne. På tross av sin jødiske bakgrunn endret Paulus sitt syn på loven, at hedningene ikke skulle omskjæres eller følge loven, som både Jesus, Peter, disiplene og den jødekristne menigheten praktiserte. Paulus mente Jesus var messias og oppfyllelsen av løftene i GT, men et himmelsk gudsrike for alle, ikke et jordisk bare for jødene. Han bygger sin nye teologi på mytene i GT - som om de var historisk virkelige - som viser at synene ikke var guddommelige, men psykiske reaksjoner i et overbelastet sinn, fylt av hat mot de kristne. Pagels sier at 'enkelte mennesker, i stunder med stor følelsesmessig belastning, fikk en plutselig opplevelse av Jesu nærvær. Paulus erfaring kan tolkes på denne måten'(115). På tross av at Paulus levde samtidig som Jesus i et begrenset område, nevner han ikke miraklene evangeliene forteller Jesus gjorde, heller ikke at han hadde hørt eller sett ham, som bekrefter mistanken om myter oppstått etter Jesu død. Schweitzer mente at Jesu virke som Messias kun var ca et halvt år, hvor han arbeidet med sin messiasvisjon, uten de mirakler NT forteller om. Dette kan også forklare hvorfor Paulus ikke kjente til verken Jesus eller undergjerningene hans, som ikke hadde skjedd.

4. Kirken og tradisjonen.
Kirken bygger sin tro på Paulus' lære, da det var han som grunnla de hedningekristne menighetene og la premissene for den nye troen. Alle som motsa ham ble fordømt. Det var Paulus' himmelske syner som gjorde at både han og kirken hadde fokus på det himmelske, i motsetning til Jesus som ville skape et jordisk gudsrike med praktiske konsekvenser for livet på jorden. Derfor ble verden som den ble, med all sin ondskap og urettferdighet, egoisme istedet for kjærlighet, hate og drepe sine fiender istedet for å elske dem, fordi kirken sviktet Jesus. Han sa de kunne ikke tjene både gud og mammon, men valgte gud i teorien og mammon i praksis, skapte kapitalismen og tilba konkurranse-djevelen. Arne Garborg sier at 'Slik jødene hadde gravlagt Jesus, slik hadde hedningene gravlagt tankene hans. I stedet for Jesu lære har vi fått læren om Jesus'(239). Hvor kirken skulle være en brennende brannfakkel, et lys i mørket og salt mot forråtnelsen, ble det motsatt, en fanebærer for det onde og materialistiske, istedet for det gode og rettferdige.
Nyreligiøse.
Kirken har valgt det som passer fra Jesu og Paulus lære, samtidig som sekularisering og vitenskapelig kunnskap undergraver kirkens tro. Derfor oppstår nye religiøse og spirituelle tilbud utenfor kirken, fordi kirken avslører sin åndsfattigdom og rettroenhet bygd på utroverdige myter. På toppen av den kristne utviklingsaksen er de nykristne, en motsetning til de ulike gammelkristne under dem, og på sidene de nyreligiøse og nyåndelige. Slik har de nykristne kontakt både med den kristne historien under dem og nyreligiøse i vår tid på sidene - som tilsammen utgjør vår tids religiøsitet.

5. Nykristne.
Vår tids kristne er resultat av kirkens utvikling gjennom to tusen år, hvor de siste århundrer, gjennom reformasjon, opplysningstid, vitenskap og den politiske demokratiserings-prosessen har utfordret og avslørt de bibelske skriftene. Den kristendom som praktiseres av dagens nykristne er langt fra det Jesus og Paulus lærte. Nykristne har derfor et tilpasset forhold til bibelen og vår moderne tid, hvor de fortolker bibelen slik at den passer. Slik jødene og de kristne skapte sine religioner i sitt bilde, fortolker og tilpasser også nykristne bibelen slik de vil ha den. Idag er det i stor grad følelser og sosiale tilbud som har erstattet frelse og fortapelse, himmel og helvete, fordi menneskene søker emosjonelle opplevelser som kan gi livet på jorden mål og mening - her og nå.

6. Nyreligiøse.
Disse tror i stor grad på guder, den jødekristne eller andre guder, evig liv og reinkarnasjon, hvor gudene representerer det spirituelle og mennesket sentrum for gudenes tilbud, at gudsriket er i oss - ikke utenfor, hvor følelser og opplevelser er mål og bekreftelse. Det er vanskelig å skille mengden av de nyreligiøse særtrekkene som har psykiske, religiøse eller metafysiske årsaker, men hvor det spirituelle forener dem. Sentralt er de alternative tilbudene innen religion og helse, hvor også nykristne og nyåndelige deltar.

7. Nyåndelige.
Kanskje riktig å kalle dem nyspirituelle, fordi det åndelige i stor grad handler om spirituelle opplevelser og erfaringer, som ikke er betinget av guder eller religioner, men metafysiske energier og parapsykiske evner. Etterhvert vil vitenskapen kunne vise at det metafysiske og spirituelle, overnaturlige og parapsykologiske har naturlige årsaker som ikke er betinget av guder, slik vi idag er kjent med usynlige elektromagnetiske og andre felt, som tidligere var ukjent. Det er denne spirituelle energien som kommer til å prege fremtidens religiøse liv og erstatte de dogmatiske religionene.