JEG ER REDD LIVET.

Tor Jonsson skriver i et av sine 'nye' dikt at 'Skyldlaust vart eg straffa med et liv'. For noen er livet en gave, for andre en straff. Ingen har bedt om livet, men likevel er vi her, overlatt til skjebnens tilfeldigheter. Jonsson mestret ikke livet og løsningen ble døden. Mange er redd døden, men jeg er redd livet, for det er livet som er problemet, ikke døden. Døden er fred og evig hvile, løst fra problemer og bekymringer, utfordringer og forpliktelser, krav og forventninger, angst og uro. Likevel er det å leve det viktigste, uansett hvor vondt og vanskelig livet oppleves, selv når livsregnskapet består av underskudd og røde tall, en ond spiral en ikke kommer ut av. En tilsynelatende meningsløs verden, slik også Gunnar Foss i sin tid skrev om naturalismen og Arne Garborg, at 'etter Darwin var ikkje naturen lenger harmonisk, men en krigsskodeplass der det gjaldt liv eller død', slik mennesker og andre arter konkurrerer mot hverandre. Det er mange ting som gjør meg redd livet, men vil nevne 3 hovedsaker.

Evolusjon.
Før trodde jeg at den guden jødene skapte i sitt bilde og senere overtatt av de kristne, var den eneste og sanne Gud som ikke bare hadde skapt alt, men også styrte alt, både i tid og evighet. Var vi lydige mot gudens bud og regler ville det gå bra med oss. Så viser det seg at vi er resultat av mrd. års utvikling, ikke skapte av en jødisk gudeskikkelse. Det ble en skremmende opplevelse å se at livet er uten styring, verken av guder eller djevler, politikere eller byråkrater, men av ukjente kosmiske energier, kalt evolusjon. Vi virvler rundt i et uendelig univers, tilsynelatende uten mål og mening, underlagt de enorme kreftene som stadig utvikler nye planeter, solsystem og galakser. Vi vet ikke hva som driver universet og evolusjonen, men prisgitt disse enorme kreftene vi er resultat av, kosmiske atomer og stjernestøv. Vi har ikke noe å stille opp mot naturlovene, verken jordskjelv, vulkaner, tørke, oversvømmelser, klimaendringer eller kontinentalplatenes bevegelser som gjennom tidene har ført til stadige endringer av jordens overflate.

Vi kjenner ikke til om det bak metaverset finnes mål eller mening, men opp til det enkelte individ å finne en slags mening med sitt liv. Derfor er det de best tilpasningsdyktige og egoistiske, slik det også er med kapitalisme og materialisme, som blir vinnere fremfor sosialisme og likhet. Hylland Eriksen skriver om Darwin at hans 'lære forutsetter at egoisme og konkurranse hersker i naturen', at 'det finnes ingen tilpasning som skjer av hensyn til andre arters forgodtbefinnende', og at 'evolusjon skjer på individnivå, ikke på artsnivå'(79). Erik Tunstad skriver også at 'et altruistisk genom eller individ vil med nødvendighet forsvinne før det setter spor for ettertiden'(251). Det er dette historien viser oss, hvor de fleste arter tapte i kampen mot de mer tilpasningsdyktige. Det er ikke verken gode guder eller onde djevler som styrer utviklingen, men evolusjonen - hva nå det måtte være.

Menneskedyret.
Evolusjon er en grunnleggende drivkraft også i mennesket, slik det er resultat av en lang utvikling, hvor mennesket er et dyr, som andre dyrearter. Vitenskapen mener at for lang tid tilbake skjedde en kognitiv revolusjon som gjorde Homo Sapiens til den herskeren det er idag. Andre menneskeraser døde ut og bare denne gren av menneskeheten er igjen. På bakgrunn av sine kognitive fortrinn utkonkurreres andre arter og raser.

Det er skremmende å se hvordan den evolusjonære egoismen ligger til grunn i mennesket, hvor det ikke bare utkonkurrerer og utrydder andre arter, men også sin egen art. Det er som Hylland Eriksen skriver at 'evolusjon skjer på individnivå, ikke på artsnivå'. Derfor har også menneskets liv vært preget av krig for å vinne over andre, sult og sykdom, urettferdighet og ulikhet, rike og fattige, hvor imperialisme var å utnytte og misbruke andre. Slik ser vi også idag hvor forskjellen mellom de rikeste og fattige blir større, hvor noen lever i overflod og rikdom, på bekostning av de som dør av sult og fattigdom. Selv om det ikke er så dramatisk som i andre land, ser vi også i vårt land hvordan lederlønninger og noen yrkesgrupper ligger langt over hva en har bruk for til å leve av.

En av de største truslene vi står overfor idag er misbruk og overforbruk av jordens ressurser. Dag O. Hessen skriver i sin bok 'Verden på vippepunktet' om det som kalles Earth Overshoot Day, at 'dagen da vi har forbrukt klodens fornybare produksjons- og resipientkapasitet, falt i 2019 på 30. juli. Hadde alle hatt like stort skonummer som oss nordmenn, ville denne dagen kommet i midten av april'. At den fattige verden også vil kreve samme velstand synes ikke å være et tema, fordi den viser et regnestykke som ikke er mulig å løse. I stedet for å redusere lønningene og øke skattene for å redusere overforbruket, misbruket og urettferdigheten, overlates det til akutte kriseløsninger. Det er utenkelig at noen frivillig vil gå med på å redusere sin velstand og derfor har ikke politikere langsiktige planer utover perioden frem til neste valg. I stedet tar kommunepolitikerne opp nye lån for å oppfylle sine valgløfter, som de neste generasjonene må betale, for at vi skal fortsette misbruket. Det tragiske er at overforbruket og misbruket betraktes som en guds gave.

Kapitalisme og egoisme er naturlige og aksepterte drivkrefter i menneskets liv. Det synes som om disse negative og grunnleggende elementene er 'naturlige' konsekvenser, slik vi også ser hos andre arter hvor de svakeste som ikke klarer å hevde seg i livskampen forsvinner. En kamp for likhet og rettferdighet synes derfor å være 'unaturlig', som kjerringa mot strømmen. Problemet er at det finnes ikke akseptable alternativer til kapitalismen og egoismen, uten å motarbeide evolusjonen. Derfor var det vanskelig for kirken å leve opp til Jesu radikale lære om de fattige og rike, fordi den evolusjonære drivkraften seiret både over idealisme og nestekjærlighet, fornuft og rettferdighet, sosialisme og kommunisme. Det ble som Garborg skriver at kirken erstattet Jesu gledesbudskap til fattige med gledesbudskapet til synderne. Derfor skremmende at jorden ikke styres verken av gode guder eller kvalifiserte politikere, men evolusjonære drivkrefter som ingen verken kan styre eller kontrollere. I stedet styrer mennesket denne jorden som en hjelpesløs sjåfør som tror han kan kjøre. Imidlertid er det naturens orden at også mennesket Homo Sapiens i fremtiden vil bli borte, slik det er med alle arter - til glede for de gjenlevende artene.

Hjernen.
Vi er som en levende robot, en programmert datamaskin, hvor kultur og miljø, livserfaringer og den genetiske arven har gjort oss til den vi er. Vi er ikke fri til å kunne velge hva vi vil, men etablerte mentale strukturer påvirker våre avgjørelser. Slik det er med robotrottene i vitenskapelige prosjekter som har fått implantert elektroder i hjernen som blir styrt av forskere, opplever rottene at det er de selv som velger hva de skal gjøre. Vi tror det er vår frihet til å velge som er årsaken til hva vi velger, men i stor grad styrt av hjernens etablerte strukturer. Ingen ønsker eller velger å bli rusmisbruker, psykiatrisk pasient, forbryter eller morder, men selv om det oftest er resultat av valg som den enkelte foretar, er det noe som overstyrer det en burde gjort. På samme måte med yrkesvalg, hvor det ikke bare er bevisste årsaker til det vi velger. Ingen av de arbeidsoppgaver jeg har hatt har jeg valgt, men resultat av deterministiske og ytre påvirkninger. Slik også med andre livsvalg som valg av partnere og venner, hvor det er en slags gjenkjennelse av noe i oss selv hos dem vi møter og derfor velger ut fra dette, selv om det er ubevisst, slik Carl Jung viser til i sin teori om kompleksene. Vi velger heller ikke å bli syk, men vet at både psykiske og fysiske sykdommer ofte har genetiske årsaker, hvor miljø og livsstil er medvirkende og utløsende. Slik er vår livskvalitet avhengig av arv, miljø og erfaringer som preger og styrer våre liv - og vår vilje.

Den aksellererende vitenskapelige utviklingen utfordrer vår psykiske kompetanse som vi trenger for å kunne mestre livet. Ikke uten grunn er den såkalte tredje bølge - emosjonell smerte - en stor utfordring, fordi vår mentale kapasitet ikke klarer å følge med og tilpasse oss den aksellererende utviklingen og stadige endringene. Koronapandemien ikke bare utfordrer våre svakheter, men også avslører det sårbare psykiske grunnlaget. Slik drives livet og menneskedyret av ubevisste og ukjente årsaker, hvor det er opp til mennesket å velge ut fra sitt biologiske og psykologiske repertoar. Evolusjonen kan vi ikke gjøre noe med og derfor blir det en kamp mot naturens orden om menneskedyret skal endre sin egoistiske holdning. Resultatet ser vi i den sosiale urettferdigheten hvor de fattigste og svakeste dør av sult og sykdom, slik det er i naturen.

Før, da jeg trodde på religiøse illusjoner som ga enkle svar på vanskelige spørsmål, var livet enklere. Da jeg forlot troen, fordi det ikke var troverdige guder eller religioner å tro på, mistet jeg ikke bare troen, men også illusjonen om en overordnet mening med livet. Derfor er jeg redd livet og får si med Arne Garborg at en får 'trøyste seg med at kvar for seg hev ein påliteleg Frelsar som heiter dauden'.